Når klokken slår 18.45, er jeg klar til og jogge ut på fotball banen. Flomlysene står på fullt og det er en kald og fuktig høst kveld. Jeg tar på meg keeperhanskene, snører på meg fotball skoene og er klar til kamp.
Det er tid for kick-off, kampen sparkes i gang og jeg føler meg klar for kamp. I begynnelsen av kampen er jeg ganske nervøs, men etter hvert så jeg kommer inn i den intensive atmosfæren føler jeg meg i gang.
Vi spiller mot Bryne. Viking vs Bryne pleier å være en jevn og tøff kamp, begge lagene er gode og er de to største rivalene i Rogaland. Bryne-laget ruller opp et fint angrep, spissen til bryne dribler først en mann, så to mann, å der er han alene med keeper. Plutselig flyr forsvareren på laget mitt inn i beina på spissen til Bryne. Dommeren blåser, tar opp det røde kortet og dømmer straffespark. Ballen legges på straffe merket og jeg har en god følelse inni meg. ´´Viking Hordene´´begynner å synge navnet mitt, ´´Aslak, klapp, klapp, klapp, Aslak, klapp, klapp, klapp, Aslak Falch han står i mål´´. Dommeren blåser i fløyten, og Bryne spilleren skyter. Jeg slenger meg til venstre, ballen går til venstre, jeg holder ballen og føler meg som en helt. Jeg får sto applaus av ´´Hordene´´ og føler at jeg har gjort en god innsats. Dommeren blåser av kampen, resultatet blir 1-0, og jeg går inn til garderoben.
